Norsk Utflukt 

Du har forfattere, du har poeter og du har låtskrivere. Dette er tre helt forskjellige kunstformer og kun et fåtall på denne jorden mestrer alle tre. 

I Amerika har de Patti Smith og Leonard Cohen, i Sverige har de Ulf Lundell og vi har Lars Saabye Christensen. 

Hans litterære merittliste er, som vi alle vet, helt enestående og plasserer han blant de største Norske forfattere gjennom tidene. Men nå har han tale seg en pause fra forfatterskapet og på nytt slått seg sammen med ”Gudfaren av Norsk Blues”, Kåre Virud. Det er tid for Norsk U(lukt. 

I tillegg til Saabye Christensen og Virud består Norsk Utflukt av Espen Fjelle, Tore Wildhauer og Baard Slagsvold. Denne gjengens musikalske merittliste gjør Norsk Utflukt til intet mindre enn en supergruppe. 

Bandet har siden utgivelsen av den moderne klassikeren ”Med Lyset På” fra 1993 gitt ut album cirka hvert femte år eller sjeldnere. Og når alle trodde det hele var over ble nok et album innspilt i det vanskelige koronaåret 2020 med utgivelse i mai 2021 med tittelen «Heder & Verdighet». Norsk Utflukt har alltid vært på parti med de som er utafor, de hjelpeløse, de håpløse, de eiendomsløse.

Derfor handler sangene også om kjærlighet og solidaritet. Det er de menneskene som tiden ikke farer pent med Norsk Utflukt lager sanger om. Det er de som skal komme til heder og verdighet. 

Bandet serverer Talking Blues av ypperste merke. Her får du servert tekster som griper deg i nakkeskinnet og holder deg fast fra første ord til det siste, servert på et suggererende komp så tøft at det lett kunne stått alene. Sammen skaper Norsk Utflukt et univers som vil begeistre og berøre publikum på en måte som er unik i norsk sammenheng. 

Norsk Utflukt er et overskuddsprosjekt som resulterer i en enorm spilleglede, kritikerroste album og opptredener. For å sitere Saabye Christensen: ”For meg er Norsk Utflukt ekstremt viktig og inspirerende. Får nytt livsmot hver gang.” 

Lars Saabye Christensen og Kåre Virud 

Liner notes til albumet «Heder & Verdighet»: 

RISIKOGRUPPEN 

Vi er enige om at 2020 var et elendig år. Vi har ikke opplevd maken i manns minne, det måtte i så fall være 9. april 1940, og de som ble født da er altså åtti år gamle i dag, og det sier sitt.

Alle kalenderne fra 2020 skal makuleres på høyeste nivå, slik at vi fortest mulig kan glemme, det samme gjelder almanakker og huskelister, i fremtidige historiebøker skal vi gå rett fra 2019 til 2021, såfremt 2021 ikke blir like elendig, da må vi hoppe til 2022, kall det et omvendt skuddår eller to. 2020 var med andre ord det året da lyset brant i begge ender av tunnelen.

Men 24. januar rakk Norsk UtFlukt å gå i studio, nærmere bestemt Juke Joint Studio i Blueshuset på Notodden, som alle veier noen ganger fører til. Neste avtale, 14. mars samme sted, ble avlyst, jeg gidder ikke si hvorfor. En ny dato led samme skjebne.

Så øynet vi håp i juni, men en av oss begynte å hoste, og alle holdt seg hjemme. Neste gang fantes ikke lenger. Og her jeg sitter, på tampen av dette drittåret 2020, fatter og begriper jeg ikke at vi fikk det til, for jeg husker det nesten ikke, jeg har allerede begynt å glemme, og det skyldes at tiden, den monotone tiden vi må legge bak oss, forsvinner i en langstrakt, mørk masse, som er umulig å samle i klare, absolutte bilder.

Men så skjedde et mirakel: 19. september gikk vi i studio igjen, med munnbind, hjelm, antibac, snorkel, knebeskyttere, visir, susp, vernedrakt, våtservietter og gummihansker. Det er egentlig bare dette jeg vil si: å være i studio er et mirakel i seg selv. Det kan ikke sammenlignes. Det er tilliten satt i musikalsk system. Det er den beste ideen. Det er den ene som gjør den andre bedre.

Og hvis den andre, for eksempel jeg, gjør den første dårligere, kommer den tredje eller fjerde, gjerne begge, og gjør alle en tjeneste. Hvorfor tenker jeg straks på frihet, når tiden i et studio er kostbar som et advokatkontor, og hver enkelt må rette seg etter hverandre, for på den måten å gå opp i en høyere enhet uten å miste sin karakter? Bortsett fra samarbeidet, som i hellige øyeblikk setter deg fri, er det muligheten. Å ha muligheten er frihet.

For øvrig vurderte vi å skifte navn til Risikogruppen, noe trommeslageren og bassisten motsatte seg på det sterkeste, de mente vi kunne forveksles med andre. Så vi beholdt Norsk UtFlukt, som opprinnelig er tittelen på et dikt jeg skrev for mer enn tredve år siden:

Da linedanseren var kommet halvveis tok tauet slutt. Det kan stå på første side i glemmeboken om 2020, som aldri skal gis ut. Linedanserne dukker opp denne gangen også, men nå snubler de i fortauskanten.

Jeg tror dette er Norsk UFlukts innerste vesen: For å komme opp i lyset må man først ned på jorda. 

Lars Saabye Christensen Vokalist
Desember 2020 

Link til plateselskapet Grammofon sin presentasjon av albumet: 

h)ps://www.grammofon.no/utgivelser/album/Norsk+U9lukt/Heder+%26+Verdighet/390 

Hør hele albumet på Spotify: 

h)ps://open.spoHfy.com/album/2v9HVqBKu9YbizgOQULIC7? si=TToS7S8HStKjexfRjXEvYg&dl_branch=1